Etter at barn nummer tre kom til for drøyt ett år siden, begynte pappahjernen å jobbe med de bekymringer som naturlig dukker opp. Størrelsen på bil. Det er nå straks ett år siden jeg tok det kvalmende og forvirrende valget å ikke bare bytte til elbil, som i seg selv var både veldig positivt og spennende, men også det faktum at vi endte opp med en “dyr” Tesla. Dette er min høyst personlige refleksjon over familiens første år med bilindustriens hittil største disrupsjon.
Kriterier ved bytte av bil:
– Størrelse og tre hele seter bak, med plass til to barneseter.
– Bensin, hybrid … evt. elektrisk.
– Jeg bruker mye tid på fiske, så den må fungere godt i skogen. Mye kjøring utenfor løyper.
– Maks to år gammel.
Fem i familien – alle skal med
I takt med pusteøvelser og barneromplanlegging, gikk søkene på Google og Finn varme. Endeløse sammenligninger av størrelse og drivstoff. Det eneste kona og jeg var enig i: – ikke diesel! Kona ønsket el og Leaf, min reptilhjerne reagerte på størrelse og følelse. Den er rett og slett stygg og plastikk. De konstruktive argumentene imot ble derfor nøye planlagt.
Etter noen måneders research, lå både VW Sharan og Ford S-Max bensin godt an, med Outlander på en god tredjeplass. Familien skulle få plass – og størrelsen på bilene vokste. En i seg selv ganske digg følelse. At de ikke var de estetisk tøffeste i klassen familiebil, var ikke viktig. Jeg er en pragmatisk person når det kommer til bil, og for meg er det en forbruksvare som skal brukes.
En god venn av meg kjøpte seg en Tesla, bare fordi han kan. Noen måneder tidligere hadde jeg hørt ham latterliggjøre Tesla, så jeg lurte litt på hva som egentlig hadde skjedd. Vi hadde en diskusjon rundt det, og min pragmatisk praktiske hjerne la til en detalj fra hans Excel-ark på minnet av pluss og minus mellom de bilene han sammenlignet med. Det var dog mest BMW-modeller, med aktiv luftfjæring som gjorde marknivået omtrent like høyt som en X5. Imponerende, men samtidig litt rart.
I søkeprosessen slo det meg at statens dieselsubsidier gjorde en massiv påvirkning på bilmarkedet i den klassen jeg nå var målgruppe i: diesel. Diesel og atter fakkings Diesel.
Det er rett og slett umulig å kjøpe en to år gammel større bil som ikke er diesel i Norge. Jeg ga mine tidligere innstilte søkekriterier noen måneder til, men uten særlig resultat. Skuffelsen vokste. Babyen kom. Det ble trangere i gamlebilen. Situasjonen begynte å bli både uholdbar, og ikke minst, lite trafikksikker.
Mattestykket ble biløkonomi
Som et lynnedslag kom jeg å tenke på “aktiv luftfjæring”.
– Hva koster egentlig en Tesla? 1 mill lett?! Idioti. Og meg i en Tesla? Går ikke helt sammen med mine rutete fiskeskjorter og konstant bløte vadebukse. Og er det plass til tre barn bak i en sportsbil?
Jeg begynte med mattestykket bakfra. Kom raskt fram til at rent biløkonomisk, var forskjellen ikke stor. Den var såpass liten at jeg begynte å legge noen søkekriterier på Finn. Meldte meg inn på TOCN på Facebook. Fulgte litt med i tråder. En del klaging, som samtidig var opplysende, men mest av alt var det et community som ønsket å hjelpe hverandre.
I januar kom økonomi, “kunnskap” om hva jeg ønsket, og motivasjon på plass. Fant ikke eksakt det jeg så etter på Finn. La inn en forespørsel på “Tesla kjøp og salg” på Facebook. Fikk mange svar. Det endte med at jeg kjøpte en vakker, blank, brun og flott S85 2014 av en hyggelig og hjelpsom fyr. Kona syntes jeg var gal. Idiot. Ikke gjennomtenkt. Hva skulle vi med en Tesla? Galskap! Rett og slett.
Identitet eller identitetskrise?
Følelsene når jeg kjørte fra kjøper var mange. Aldri hadde jeg eid en slik bil før. Jeg skulle i tillegg bruke den som familie- og fiskemobil. Forfengeligheten vokste seg i høyde med en skyskraper i New York. Jeg ønsket helst å synke ned bak rattet og forsvinne. Null identifisering med hva jeg satt i og rattet hjemover med. Det føltes ut som om alle så meg – og at jeg kjørte helt elendig.
Følelsen av identitet skulle følge meg mange uker. Min datter var helt over seg av lykke når jeg kom hjem med bilen. Det eneste hun surret om, var å vise den fram for venner. Bestilling av kjøring til og fra skolen var booket. Mitt svar var at “vi snakker ikke om at vi skaffet ny bil. Ingen trenger å vite. Klart?” Ja! … (eller ikke).
Fire dager senere stakk naboen hodet over gjerdet. “Skaffet ny bil? Datteren sa at jeg ikke fikk si noe, men jeg har jo allerede sett den”. Identitetskrisen var på topp. Jeg sa det ikke en gang til øvrige familie. Det fikk komme som en unnskyldning når vi traff dem. I ukevis sank jeg ned bak rattet. Det var første gang en bil føltes ut som identitet for meg og dette var ikke helt meg.
Milene la seg bak oss i rask takt. Bilen er utrolig digg å kjøre, og i takt med den følelsen, vokste bilen seg alt sterkere inn som et familiemedlem. Vi har gått fra ca 20.000 km til 35.000 km i året. Jeg har valgt bil fremfor fly noen ganger, bare fordi jeg simpelthen elsker å kjøre.
Ladeangst og kjøreharmoni
Allerede den første helgen ble det tur; til Sälen. Langkjøring. Angst! Men turen gikk supersmud. Det har også alle senere langturer gjort. Jeg setter enorm pris på ladestoppene. Særlig med familien. Det er de beste pausene, og som gir full mening. Våre turer har blitt mer planlagte og derfor mer harmoniske. Det er aldri noen tvil om hvor vi skal stoppe. Det har gitt oss en bedre kjøreharmoni. Både når jeg er med familien – og når jeg kjører alene. På fisketurer blir ladestoppene på vei til fiskeplassene en perfekt pause for å rigge utstyr, dra på meg vadeutstyret og mentalt forberede meg på steinhard jobbing. På vei hjem får jeg mine 45 minutter på øyet, for så å trygt kjøre videre – med en kopp kaffe fra en bensinstasjon. Ladenettverket til Tesla er virkelig helt fantastisk. I hvert fall i de områdene jeg kjører i. Jeg har kun trengt alternativ lading ved to tilfeller. Helt uten panikk – kun praktisk. Lader hjemme 95 prosent av tiden.
Familie- og fiskemobil
Som for andre familier, er plass en utfordring og et essensielt behov. Vi har reist med takboks fram til nå, men med Tesla er det slutt på det. Barnevognen har sin klare plass i frunken. Trunken svelger resten. Enkelt og greit. Vi har til nå ikke savnet takboksen.
Jeg fisker mye. Spanderer mye tid ute i skogen og har en del netter i telt. Takket være en nyfødt, ble det litt færre og kortere turer denne sesongen. Jeg prioriterte da å bo i bilen fremfor telt. What a treat! 18 grader hele natta, ingen nattefukt eller forbanna sol på morgen. Mye bedre enn alle teltnetter.
På vei til fiskeplassene gjennom skogen, kjører jeg den sterkeste av alle offroadsportsbiler man kan få. Fjæring på maks, og jeg tar meg frem nesten overalt. Jeg er så imponert over styrken i motoren. Dreiemomentet er helt utrolig. Det eneste jeg savner er 4×4 – det blir det på neste bil.
Sikker kjøring
Dessverre er fartsgrenser for meg strengt tatt kun et nummer på et skilt. Jeg kjører ansvarsfullt, men forter meg. Jeg har en ganske svensk kjørestil, der jeg forbikjører mye. Etter å ha kjørt i Norge i elleve år, har jeg innsett at det ikke er like enkelt her. Dels grunnet en dårlig kjørekultur, men mest av alt på grunn av infrastrukturen. Med en svak motor ble jeg ofte stresset av å finne de rette strekningene å kjøre forbi på.
Det å kjøre Tesla har gjort meg til en mer harmonisk fører, og jeg stresser sjelden. Jeg vet at ved et lett trykk på gassen, er jeg forbi på et nanosekund. Jeg har en langt jevnere kjørestil nå enn før. Forbikjøringer blir planlagt på en langt sikrere måte. Det er rett og slett en fryd å flyte frem gjennom trafikken, bortsett fra alle idiotene man må passere.
Tesla og service
En av detaljene i kalkylen var garanti og servicepakke. Tesla holder hva de lover – og jeg er ingen syter. Skjønner jo at deler går i stykker. Ved to tilfeller har det vært i garantigrenseland, men mot slutten av dagen så har de nullet delene, og jeg har på ett år ikke hatt én krone i utgift på bilen. Takknemlig og ydmyk over det. Jeg har også fått en loaner hver gang. Og hver gang har jeg tenkt på alle de gangene jeg tidligere har gått på bena fra et bilverksted. Det eneste jeg har å utsette på dem, er at de aldri tar telefonen. En uting når det gjelder service i mine øyne. Det å regne med at man alltid har tid og mulighet til å reise forbi for kun et spørsmål, er på grensen. Det har ved en anledning ført til at jeg ventet litt for lenge med et problem, noe som i ettertid viste seg å egentlig ikke være et problem. Men der og da var vi nødt til å snu og ta en sikrere vei ned fra fjellet, noe vi visste ville medføre lengre reisetid – grunnet køer.
Utover dette er det “all praise” til Tesla. Jeg har null problem med alle småfeil på bilen. De blir fikset. Det tar meg litt tid, men slike småproblemer har jeg hatt med alle biler, men da uten loaner, med høy kostnad og en gåtur til og fra verkstedet.
Følsomt ratt
Som gammel trommeslager, spiller jeg mye trommer imens jeg kjører. Ser trolig ut som en idiot. En morsom detalj med å tromme på Tesla-rattet, er at det er en funksjon som ønsker å ringe til Palo Alto om man banker på rattet. Jeg aner ikke hva det er, og har heller ikke undersøkt det. Litt irriterende, men det blir mer lufttromming nå.
Tesla er blitt religion
Når det gjelder å identifisere seg med et bil-brand, er jeg blitt en religiøs ambassadør for Tesla og el. Jeg elsker bilen vår – og konseptet Tesla. Kona er fremdeles forelsket, og vil ikke ha noe annet. Gjennom fluefisket, og mange turer i skogen, har jeg gjentatte ganger møtt skeptikere med dårlige argumenter mot elbil (les Tesla). Særlig når jeg kommer gjennom skogen i ulendt terreng. Men etter en kort stund med diskusjon, merker jeg at de tenker annerledes. Det er imponerende hvor mange som dømmer deg når du sitter i en Tesla. Personlig har jeg gått fra å gjemme meg bak rattet, til å strekke på meg og tenke at “dere der utenfor vet ikke” …
Tekst og Foto: Fredrik Leth
